Fødselshistorie

Jeg hadde termin med Sunniva tirsdag 04.05.10. Dagene gikk over denne datoen,og jeg begynte å bli rimelig utålmodig etter å se den lille tulla vår.

Når man ser ut, og føler seg, som en hval,

kan godt fødselen starte

Natt til tirsdag 11.05, merket jeg litt murring, rundt 03-tiden. Jeg gikk på toalettet en tur, og la meg igjen. Frem til 06-tiden hadde jeg gjevnlige tak, men så ga det seg igjen. Jeg sovnet, og morgenen og formiddagen gikk. Rundt 14-tiden samme dag merket jeg at takene begynte igjen. Rundt 17-tiden fant jeg rieteller på nett, for å følge litt med for det begynte å gjøre ganske vondt. Selv om jeg tenkte for meg selv at dette ikke var så vondt, for visste jo at det kom til å gjøre mye mer vondt enn dette! 17.30 ringte jeg føden, bare for å høre litt siden det var min første gang, og jeg ble ikke akkurat møtt med åpne armer! Forklarte situasjonen, og fikk beskjed om at jeg ikke trengte å komme enda i alle fall. Så da var det å gå hjemme. Jeg spratt opp hver gang det kom en rie, for syntes det var bedre å stå og gå, enn å sitte stille. Når kl nærmet seg 20, ringte jeg Svend. Han var reist på jobb tidligere på dagen, rett etter det begynte. Så han visste det kom til å komme en tlf i løpet av kvelden. Frem til kl 00, jobbet vi oss gjennom rier og prøvde å spise litt og slappe av. Jeg husker godt at jeg ble glad når han hadde kjøpt med seg sjokolade på vei hjem fra jobb :)

Jeg ringte sykehuset igjen, og fikk nå lov til å komme på en sjekk. Vi ankom sykehuset i 01-tiden, etter å ha kjørt innom en bensinstasjon for å kjøpe litt forfriskninger og snop. Det endte med at Svend nærmest spiste opp dette alene gjennom natta og dagen! Jeg tok ikke med kofferten inn på sykehuset, for jeg var sikker på at jeg kom til å blir sendt hjem igjen. Jeg ble møtt av en hyggelig jordmor, og ble med på et rom hvor jeg ble sjekket og satt på CTG-registrering. Jeg hadde 2-3cm åpning, og kunne dermed få være på sykehuset. Jeg ble tildelt en fødestue, og Svend gikk for å flytte bilen og hente kofferten. Før fødselen hadde jeg tanker om at det hadde vært bra å prøve å føde i vann. Drammen sykehuset har nettopp begynt med dette, men det var ingen som kunne gjennomføre dette som var vakt akkurat denne natten. Jeg endret fort tankene når jeg prøvde å legge meg i badekaret for smertelinding. Det var deilig en liten stund, men det ble fort varmt, klamt og jeg fikk en fryktelig innestengt følelse inni meg. Det kan være fordi rommet var så lite, og det ikke var noen vinduer der! Jeg satt vel der i 20 minutters tid, men mer enn det orket jeg ikke. Klokkeslettene på natta går i surr for meg, men tror det var rundt 03-tiden jeg prøvde badekaret.

Under riene, syntes jeg det var deilig å opp og gå, så jeg fikk en prekestol jeg kunne henge meg litt på når riene kom. Så jeg gikk mye i gangen, for har også hørt at tyngdekraften er godt å få hjelp av slik at babyen kommer lenger ned i bekkenet. Jeg vekslet mellom å gå og ligge og hvile på sengen. Etter hvert begynte det å gjøre ganske vondt, og jeg ble så anspent i ryggen, slik at musklene verket noe fryktelig. Da var det god hjelp med en varmepute. Så det brukte jeg når jeg slappet av på sengen.

Jordmora sjekket åpningen når jeg var i badekaret, og da hadde jeg 5 cm åpning. 2,5 time senere sjekket hun igjen, og den stod på det samme. Jeg ble veldig skuffet, for følte selv jeg jobbet bra med riene, og pustet meg gjennom hver eneste en. Jordmora tok vannet, for å få fart på sakene. Da begynte det å gjøre såpass vondt, at jeg ba om epidural. For å prøve å avlede smertene, prøvde hun akupunktur på meg, i begge føttene, ryggen, og hendene. Dette synes jeg ikke hadde noe effekt, men det var greit å ha prøvd det. Utrolig hvor mye en faktisk tillater, bare for å slippe smerte. Heldigvis jobbet det en barnepleier der, som var ekspert på aromamassaje. Det var utrolig deilig, og hjalp masse under riene, og for anspentheten i musklene i ryggen. Jeg tror hun holdt på rundt en time, og da overtok samboeren, da hun måtte gå. Jeg ba igjen om epiduralen, da det hadde gått en stund. Jordmoren sa hun hadde sagt ifra til anestesien om at jeg ville ha, men de var travle og det var snart vaktskifte. Så jeg fikk pent vente. Det er lett å si til ei som har det j***a vondt!

Nytt vaktskifte kom på i 08-tiden, og da kom det ei superhyggelig jordmor, som også hadde med seg en jordmorstudent som var veldig flink. De sjekket på nytt status angående åpning, og jeg ble igjen skuffet for nå var det bare 6 cm. Dette syns jeg gikk tregt. Jeg klarte ikke å jobbe med riene lengre, fordi det gjorde så vondt. Frem til klokka var 09.30, hadde jeg det fryktelig vondt, og tror ikke jeg var noe særlig å være med. For da kom nemlig endelig anestesien, og fikk satt epiduralen. Da ble det en forskjell som var så ulik som dag og natt! Utrolig deilig å få epidural, selv om den satt litt skjevt, så jeg fikk litt vondt i det venstre låret. Men, det var så mye bedre, og jeg fikk endelig slappet av litt. Jeg sov masse, og fikk i meg litt å spise. Eller det vil si, at Svend måtte vekke meg hvert andre minutt for jeg sovnet hele tiden. Jeg var sliten nå! Jeg hadde da ikke spist på 14 timer, og fikk streng beskjed om å få i meg både vått og tørt. Jeg var visst fryktelig dårlig til å drikke under fødselen, har jeg blitt fortalt i ettertid.

Kl 10.45 ca sjekket de åpning igjen. Da var den 8 cm. For en lettelse! Endelig var det litt fremgang, og det hadde skjedd mens hadde sovet, slappet av og spist! Epiduralen gjorde tydeligvis at jeg slappet bedre av, og fikk åpnet meg mer. For at tulla skulle komme lengre ned i bekkenet, inntok jeg stillingen knestående. For en utrolig følelse å stå slik. Jeg hadde full kontroll, trodde jeg selv, og jobbet godt med riene. Rundt kl 12, hadde jeg full åpning, altså 10 cm. Pressriene lot vente på seg, og jeg måtte få tulla lengre ned i bekket. Jeg inntok prekestolen på gulvet, selv om jeg ikke hadde så fryktelig lyst til det. Jordmora tvang meg til å gå og tisse, for hun trodde babyen stanget i den overfylte blæra. Det var ikke godt å sitte på do med rier! Jeg ble stående på gulvet en stund, for å få hjelp av tyngdekraften. Dette hjalp veldig, og tulla kom godt nedi! Det kjennes veldig godt, for å si det sånn.  

Når jeg fikk epidural, ble jeg også satt på CTG-registrering igjen. Dette er standard prosedyre. Elektrodene fikk inn hjerteslagene så dårlig, så de satte en elektrode rett på hodet til Sunniva for å følge med! Når pressriene kom rundt 13.45, begynte jeg jo selvsagt å presse. Jeg hadde fått inntatt knestående igjen, og følte jeg hadde god kontroll. Etter en liten stund forklarer jordmoren til jordmorstudenten: "Når du ser at pulsen til babyen synker slik når hun presser, har babyen mest sannsynlig navlestrengen rundt hodet". Første var det bare panikk i hodet på meg. Så forklarte jordmoren videre at dette kom til å gå helt fint, for babyen fikk oksygen igjen når jeg ikke presset. Da roet jeg meg, og fikk motivert meg til å gjøre akkurat sånn som jordmora sa jeg skulle! Jeg ville ha ut babyen nå. Jeg prøvde å ligge på ryggen å presse litt, men fikk ikke dette helt til. Så opp i knestående igjen. Etter ca 45 min med pressrier kom endelig lille Sunniva ut! Med navlestrengen rundt hodet, nettopp som de hadde sagt. Det føltes som en evighet før hun skrek, men det tok vel omtrent 20 sekunder har Svend forklart i ettertid. Jeg så henne ikke på grunn av at jeg stod på knærne. Heldigvis stod de klare med sug, siden de hadde antatt hvordan det lå an. Det var den herligste følelsen å høre den lille barnegråten! Jeg fikk snudd meg, og lagt meg ned. Utslitt og helt utmattet, fikk jeg den nydeligste lille jenta på brystet. Sunniva veide 3530g, var 51 cm lang, og hadde 37 cm i hodeomkrets.

Helt utslitte begge to!

Endelig var det over! Trodde jeg... Etter at Sunniva var kommet ut, stoppet riene helt. Dermed satt morkaka helt fast. De halte og dro, og nærmest hoppet på den ømme magen min, for de ville ha ut morkaka. To jordmødre prøvde, men det gikk ikke. Jeg begynte å bli ganske fortvilet, for hørte på lille tulla mi som skrek i pappas armer. Hun var i alle fall i trygge hender. Jeg var sliten og veldig trøtt, og storgråt for ønsket å være ferdig og bare kose meg med min lille familie. De prøvde å sette ekstra riestimulerende, men ingenting hjalp. Det var blitt bestemt narkose og utskraping, og det var til og med blitt tatt blodprøver og jeg var klar for å bli trillet opp til operasjon. Jeg ville ikke forlate lille Sunniva. En overlege hadde hørt om dette, og godttok ikke at morkaka ikke ville ut. Noe jeg er glad for i ettertid, for jeg slapp heldigvis å operere. Hun halte, dro og ga seg ikke. Mens jeg strigråt og begynte å hoste fikk det fart på sakene. Endelig var morkaka også ute! Etter noen pyntesting, og 1,5 time etter fødselen kunne jeg endelig få Sunniva i armene igjen! Vi ble trillet direkte til barsel på grunn av liten plass på føden, men fikk heldigvis en toromsstue helt for oss selv.

Hun tok puppen med en gang, heldigvis

Den stolte pappaen